Fag i fokus 5-20: Blodtransfusjoner utenfor sykehus

I tilfeller hvor det er behov for blodoverføring (blodtransfusjon) hos en pasient, kan en lang reise fra sykehjem, KAD (Kommunal Akutt Døgnenhet), DMS (distriktsmedisinsk senter) eller annen institusjon til sykehus være en stor påkjenning. For noen pasienter kan det være mindre belastende dersom de kan motta transfusjoner der vedkommende oppholder seg.

I enkelte tilfeller er det imidlertid ikke forsvarlig å transfundere pasienten utenfor sykehus. I disse tilfellene vil Blodbanken informere bestiller, og pasientansvarlig lege må henvise pasienten til sykehus. Hvorfor er det slik?  

Hvorfor må det tas hensyn til blodtyper ved transfusjoner?

Enkelt forklart danner kroppen antistoffer mot fremmede antigener. Antigener er proteiner eller karbohydrater på overflaten av virus, bakterier og blodlegemer. Ta f.eks. antigener som tilhører de fire blodtypene, A, B, O og AB. Det som skiller de forskjellige blodtypene, er at hver og en har en spesiell egenskap på overflaten av de røde blodlegemene.

Det finnes over 30 forskjellige blodtypesystemer. Det er hverken mulig eller nødvendig å ta hensyn til alle disse ved transfusjon fordi ikke alle systemene gir like alvorlige reaksjoner. Viktigst er ABO-systemet som MÅ være forlikelig, i tillegg bør RhD i Rhesus-systemet være forlikelig. Hvis pasienten har dannet ett eller flere antistoff tidligere – uansett i hvilket blodtypesystem - må disse alltid tas hensyn til ved senere transfusjoner. Hvis ikke kan overføringen gi transfusjonsreaksjoner.

Tabell til venstre: Det gis typelike eller forlikelige røde blodceller og blodplater. Kilde: Illustrasjon fra HNT, Blodtransfusjon i primærhelsetjenesten, Birgit Hoel Stubbe

Transfusjonsreaksjoner

Transfusjonsreaksjoner kan inntreffe av forskjellige årsaker. De røde blodcellene kan ødelegges både inni og utenfor blodårene. Pasientens første transfusjon bør derfor utføres på sykehus, så kan primærhelsetjenesten fortsette å transfundere hvis det ikke oppstod komplikasjoner første gang.

Akutt hemolytisk transfusjonsreaksjon er en intravasal reaksjon (inne i blodårene) som oftest oppstår på grunn av ABO-uforlikelighet og fører til at cellene omgående blir ødelagte (hemolysert). Symptomene kommer i løpet av minutter som varmefølelse langs venen, smerter i korsryggen og i brystet, frysninger og følelse av uro. Hvis ikke transfusjonen stanses omgående, kan det utløse disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC), sjokktilstand, nyresvikt og i verste fall død.

Forsinket hemolytisk transfusjonsreaksjon er en ekstravasal reaksjon (f.eks. i Rhesus-systemet) hvor cellene blir destruert utenfor blodårene, vesentlig i milt og lever. Dette gir et mindre voldsomt forløp, og det kan gå 1/2–1 time før pasienten merker symptomer. Dersom antistoffene er svake, kan transfusjon utløse en forsinket hemolyse preget av fallende hemoglobinkonsentrasjon og ofte også feber noen dager etter transfusjonen.

Sjeldnere inntreffer allergiske eller septiske (bakterielle) transfusjonsreaksjoner.

For mer om transfusjonsreaksjoner, se definisjoner hentet fra Helsedirektoratets temaside om blodgivning og transfusjonsmedisin.      

Uønsket hendelse før, under eller etter blodtransfusjon skal meldes til det nasjonale blodovervåkningssystemet Hemovigilans. Gjør avtale med blodbanken om hvem som varsler. Hvordan du melder og hva som skal meldes finner du mer om her.

Retningslinjer og kvalitetskrav

Transfusjon av blodprodukter er underlagt egne retningslinjer i forhold til kontroll og dokumentasjon, så det er viktig at alle som skal utføre dette, kjenner disse reglene. Det finnes egne opplæringsprogram som e-læring, prosedyrer og tilbud om kurs ved lokal blodbank og hospitering ved avdeling som utfører transfusjoner.

Transfusjonssteder utenfor sykehus bør inngå en avtale med lokal blodbank som sikrer at blodtransfusjon utenfor sykehus følger de samme retningslinjer som ved blodtransfusjon i sykehus. Sykepleier og/eller lege som mottar, oppbevarer og gir blodprodukter, samt dokumenterer transfusjonen har ansvar for å ha oppdatert kunnskap om blodtransfusjon slik at de samme kvalitetskrav gjelder som når pasienten transfunderes inneliggende på sykehus. En lege må alltid være i beredskap under transfusjonen i tilfelle akutte komplikasjoner oppstår.

Foto: Noklus

Det vil ta tid fra rekvirering av blod til mottak av blodprodukt (prøvetaking, innsending av pretransfusjonsprøve til blodbank, blodtyping og antistoffscreening, pakking og forsendelse). Det gir seg derfor selv at dette kun kan gjennomføres for planlagte transfusjoner. I akutte situasjoner må pasienten innlegges på sykehus.                                                                                                              

Mer om krav og retningslinjer finner du i Veileder for transfusjonstjenesten i Norge  og ved å ta kontakt med den lokale blodbanken for deres prosedyrer.

Referanser:
1) Helsedirektoratet.no, Veileder for transfusjonstjenesten i Norge, utgave 7.3 2017
2) Helsebiblioteket.no, Transfusjon av cellulære blodprodukter
3) Fagartikkel Ditte Svane-Knudsen: forskning.no/menneskekroppen/hvorfor-kan-man-ikke-blande-blod
4) Seksjonsleder Birgit Hoel Stubbe, Blodbanken HNT, Sykehusene Levanger og Namsos: Foredrag Blodtransfusjon i primærhelsetjenesten.