Fag i fokus 4/25: Klinisk nytte og begrensninger ved senkningsreaksjon

Klinisk nytte og begrensninger ved senkningsreaksjon: Når er testen relevant?

Publisert 25. september 2025 - oppdatert 25. september 2025

Av spesialist Sutirtha Chakraborty, Noklus Haugesund.

Bruk av senkningsreaksjonen (SR) i klinisk diagnostikk ble første gang beskrevet i 1897. Men hvilken nytteverdi har denne testen i dagens kliniske praksis, og hvilke begrensninger bør en være oppmerksom på? Årets fjerde utgave av Fag i fokus gir dere svar på disse spørsmålene. 


Hva er senkningsreaksjon?

Senkningsreaksjonen (SR) er et uttrykk for hvor raskt erytrocytter (røde blodceller) sedimenterer i en vertikal blodsøyle. Hastigheten på sedimentasjonen avhenger i hovedsak av i hvilken grad de røde blodcellene danner såkalte "pengeruller".

Normale erytrocytter frastøter hverandre på grunn av negativ ladning på membranen (zeta-potensial). Forhold som annullerer zeta-potensialet gjør det lettere for de røde blodcellene å komme nær hverandre.

Faktorer og tilstander som endrer zeta-potensialet:
  • Zeta-potensialet er redusert ved økte konsentrasjoner av fibrinogen og immunglobuliner, derfor økes pengerulldannelsen.
  • Økte konsentrasjoner av s-albumin og erytrocytter hemmer sedimentasjonen.
  • SR kan også øke ved redusert størrelse på erytrocytter eller redusert mengde erytrocytter (ved anemi, svangerskap osv.).


Historikk 

Bruk av senkningsreaksjonen i klinisk diagnostikk ble først beskrevet av den polske legen Edmund Biernacki i 1897, som la merke til sammenhengen mellom økt SR og betennelse. Biernackis funn var forut for sin tid. Målemetoden til SR ble standardisert av to svenske leger, Alf Westergren og Robin Fåhraeus  i 1921. Dette er fortsatt  gullstandarden i dag.

Per i dag brukes det semi-automatiserte eller helautomatiserte instrumenter som benytter infrarød fotometri og optisk avlesing for SR-måling. Disse instrumentene har bedre hastighet og reproduserbarhet i forhold til manuell Westergren-metode, i tillegg til økt brukervennlighet.

 

 

 

KI-generert bilde som illustrerer røde blodceller.

KI-generert bilde som illustrerer røde blodceller.

Senkningsreaksjonen er en uspesifikk markør

SR er en uspesifikk indikator på akuttfaseresponsen ved et bredt spekter av kliniske sykdommer, inkludert infeksjon, akutt og kronisk betennelse, vevsskade, malignitet, hyperglobulinemi/paraproteinemi og systemiske autoimmune lidelser. Som med enhver laboratorieundersøkelse bør SR brukes i en passende klinisk sammenheng med forståelse for korrekt tolkning av resultatet og for testens begrensninger.

SR-måling hos pasienter med uspesifikk sykdom er ikke anbefalt på grunn av dårlig sensitivitet og spesifisitet. Omfattende utredninger bør heller ikke generelt igangsettes hos friske personer med milde forhøyelser av SR som eneste unormale funn.

Endringer av SR skjer relativt langsomt, derimot stiger C-reaktivt protein (CRP) innen 6–8 timer etter inflammasjonsstart og normaliseres raskt ved bedring. CRP alene bør derfor foretrekkes ved spørsmål om akutt inflammasjon/infeksjon, og SR gir sjelden tilleggsverdi. Det frarådes å bestille senkningsreaksjon som generell inflammasjonsmarkør, da CRP er mer presis i de fleste tilfeller.

 

Choosing Wisely kampanje fra Canada har anbefalt følgende:

Don’t order an ESR to screen asymptomatic patients or as a general test to look for inflammation in patients with undiagnosed conditions.


Samtidig bestilling av både CRP og SR

Selv om det sjeldent er indisert, bestilles CRP og SR ofte sammen i både primær- og spesialisthelsetjenesten.

En fransk studie vurderte CRP- og SR-resultater fra 6000 innlagte pasienter. Studien viste at i 67 % av tilfellene hadde CRP og SR godt samsvar (begge var høye eller normale). Av resultatene som ikke viste samsvar, hadde 85 % forhøyet SR, men normal CRP.  Analysering av diagnostisk nøyaktighet viste at falskt positivt var ekstrem høy på SR, men ingen falsk positiv på CRP. Svært få pasienter hadde resultater med falskt negativt CRP.
Forfatterne konkluderte med at det er lite hensiktsmessig å bestille CRP og SR sammen, og at CRP bør være foretrukket analyse i nesten alle kliniske tilfeller.

En tilsvarende studie fra Storbritannia vurderte klinisk nytteverdi av bestilling av CRP og SR i primærhelsetjenesten som enkel analyse og i kombinasjon. Studien konkluderte med at CRP er den beste inflammatoriske markøren og er tilstrekkelig som en enkel analyse.

Kliniske tilstander hvor måling av SR gir tilleggsverdi

Selv om det finnes mange feilkilder med SR, brukes analysen ved følgende kliniske tilstander:  

  • Tilleggsanalyse ved diagnostikk og monitorering av behandlingseffekt ved en rekke revmatiske sykdommer som revmatoid artritt, temporalisarteritt og polymyalgia revmatika.
  • SLE (Systemisk Lupus Erythematosus)
  • Osteomyelitt og proteseinfeksjon
  • Hodgkins Lymfom
Foto: Noklus

Foto: Noklus

Konklusjon

Senkningsreaksjon er ikke en perfekt analyse. Samtidig bestilling av både SR og CRP er ikke medisinsk hensiktsmessig for klinisk vurdering av infeksjon eller andre akuttfasereaksjoner. SR er i beste fall en tilleggsmarkør ved noen sykdommer, spesielt innenfor revmatologi og ortopedi.
Unødvendig rekvirering av SR uten hensyn til korrekt klinisk indikasjon må derfor unngås.

Konklusjonen er oppsummert skjematisk i bildet under. 


Referanser:

Choosing Wisely Canada. Erythrocyte Sedimentation Rate (ESR). 2022. https://choosingwiselycanada.org/wp-content/uploads/2022/10/ESR.pdf
Colombet I et al. Agreement between erythrocyte sedimentation rate and C-reactive protein in hospital practice. Am J Med. 2010
Watson J et al. Use of multiple inflammatory marker tests in primary care: using Clinical Practice Research Datalink to evaluate accuracy. Br J Gen Pract. 2019

 

Sist oppdatert: 25.09.2025 09:46:07